Fra boka Eksisterer Gud? Er kristendom en tvangstrøye (Tim Keller)

For noen fremstår kristendom som en fiende av sosialt samhold, kulturell utvikling og en ekte og personlig identitet. Denne innvendingen bygger imidlertid på misforståleser av hva både sannhet, fellesskap, kristendom og endog frihet er.

Sannhet
Det har vært hevdet at påstander om å eie sannheten, egentlig er et maktspill, et forsøk på å vinne kontroll og makt over andre folk. En annen, lignende påstand, er at sannhet er kulturelt betinget. Men begge påstander rammes av samme kritikk. Om en forsøker bortforklare alle sannhetspåstander, vil en fort havne i en uholdbar situasjon. En kan ikke fortsette å se gjennom ting i det uendelige. Hensikten med å se gjennom noe, er for å se noe annet gjennom det. En helt gjennomsiktig verden, er en usynlig verden. å se gjennom alt, er det samme som ikke å se.

Dersom du mener at alle sannhetspåstander er maktspill, så er også din påstand det samme. Dersom en, i likhet med Freud, hevder at alle sannhetspåstander om religioner og Gud, bare er psykologiske projeksjoner, så rammes påstanden selv av samme innvending. De som hevder at det ikke finnes noen sannhet, og krever å bli trodd på det, fortjener ikke tillit.
Har du tenkt på at all fordømmelse innebærer at man har et eller annet moralsk standpunkt. Et moderne menneske som gjør opprør, mot alle normer og beskrankninger, har i realitetten satt seg ute av stand til egentlig opprør. Ved å gjøre opprør mot alt, mister man retten til å gjøre opprør mot noe som helst. Det finnes en tanke som gjør slutt på tanken. Det er den tanken det bør gjøres opprør mot. (G.K. Chesterton)

Bilde 1. Sannheten kan være hard å forholde seg til

Fellesskap
Fellesskap er ikke åpne for alle slags holdninger og meninger. I mangfoldssamfunnet hevdes ofte at det medfører sosial splittelse. Det hevdes at alt som kreves for at et slikt samfunn skal fungere, er at man respekterer andres privatliv og retter. Holdningen er at man trenger ikke ha noen felles moralsk platform i et liberalt demokrati. Men det liberale demokrati bygger på en rekke antagelser, at individets rett går foran fellesskapet, og at man skiller mellom privat og offentlig moral, samt at valgfriheten er hellig. Men alle disse overbevisningene er fremmede for en rekke andre kulturer. Om en er gått inn i interessefellesskap, og ikke lenger deler deres verdier, vil man normalt gå ut av det, enten frivillig eller tvungent.

Fellesskap bygges altså på et sett meget spesifikke trosoverbevisninger. Selv om det ikke er noen allment godtatt definisjon, verken av fornuft, retter eller rettferdighet, er vestlige samfunn basert på en felles tilslutning til dem. Hver redegjørelse for rettferdighet og fornuft, springer ut av en rekke bestemte oppfatninger om meningen med menneskelivet, som ikke deles av alle. Detmed blir oppfatningen om fullstendig inkluderende fellesskap, en illusjon. I hvert menneskelig fellesskap deler man en rekke overbevisninger, og disse vil nødvendigvis sette grenseskiller. Om man inkluderer noen mennesker innen en sirkel, ekskluderer man andre utenfor den.

Et fellesskap som ikke forplikter sine medlemmer til visse overbevisninger og handlemåter, mangler en felles identitet og opphører egentlig å være et fellesskap. En kan ikke kalle et fellesskap eksklusivt, bare fordi det krever at at medlemmene følger visse normer. Men det må kunne gå an å skjelne mellom åpne og omsorgsfulle, eller snevre og undertrykkende. fellesskap: Hva med følgende tankespørsmål: Hvilke fellesskap har overbevisninger som fører til at man demoniserer og og angriper noen som som bryter deres grenser, i stedet for å behandle dem med ydmykhet, godhet og et vinnende vesen? Vi kan kritisere oss selv, eller andre, som møter ikke-troende på en fordømmende eller hard måte.Men vi bør ikke kritisere kirker og menigheter når de opprettholder standarder for medlemsskap, i samsvar med deres overbevisninger. Ethvert fellesskap gjør det samme!

Frihet
Av noen oppfattes frihet som en frihet til å bestemme våre egne moralske normer, som en nødvendighet for å være ett fritt menneske. Men det er en overforenkling. En kan ikke definere frihet bare negativt, ved fravær av begrensning og tvang. Disiplin, ofte tvangsmessig, er et nødvendig middel om et talent skal utvikles til toppen av hva det formår. En gir da avkall på sin frihet, for å engasjere seg i noe som senere vil gi en rikere form for frihet til å oppnå andre ting. Det gjelder ikke andre veien: Det er ikke slik at restriksjoner, begrensninger og disiplin i seg selv, nødvendigvis virker frigjørende. Det fordres både motivasjon og talent. Mange kan ha kastet bort talent og motivasjon, for å tjene mest mulig penger. Men i det hinsidige, er ingen medbragt baggasje tillatt.

Bilde 2. John Lennox ser fram til et evig Kristus fellesskap

Frihet handler ikke så mye om å fjerne grenser, som å finne de rette, frigjørende grensene. De som stemmer godt overens med vår natur og verden. Eksperimentering, risiko og feiltrinn kan på sikt gi vekst, om de over tid er med på å klargjøre for oss hva våre begrensninger og våre evner er. Dersom intellektuell, yrkesmessig og fysiske prestasjoner, bare er tilgjengelig gjennom nøye gjennomtenkte restriksjoner og disiplin, hvorfor skulle ikke det samme gjelder moralsk, åndelig sett? I stedet for å insistere på rett til å skape en åndelig virkelighet, burde vi ikke heller disiponere oss selv til å leve i tråd med denne?
Den populistiske ideen om at hver og en bør bestemme sin egen moral, bygger på overbevisningen om at den åndelig sfære skiller seg fullstendig fra resten av verden.Men tror noen egentlig dette? En vanlig påstand fra ungdom er: "Hvert menneske har rett til selv å bestemme hva som er rett og galt." Et enkelt motspørsmål ville være: Tror du det finnes mennesker i verden i dag, som gjør ting de burde slutte å gjøre? I tilfelle ja: Innebærer ikke det at du faktisk mener at det finnes en eller annen slags moral der ute, som ikke defineres av oss, og som trenger følges -uansett hva en mener?

Kjærlighet setter grenser
Vi kan ikke gå inn i et nært forhold, for så å fortsette å ta helt selvsendige avgjørelser , eller nekte din kjæreste innflytelse over livet ditt. En må gi slipp på noe av egen autoritet, for å erfare noe av kjærlighetens glede og frihet i våre liv. Er man ærlig innrømmer man at man er mindre fri når man er forelsket, eller bundet i et forhold. Vi blir mer oss selv i kjærligheten, men sunne kjærlighetsorhold innebærer gjensidig, uselvisk tjeneste og gjensidigi tap av uavhengighet .

C.S. Lewis sa det slik: Elsk noen og hjertet ditt vil sikkert bli pint og muligens knust. Dersom du ønsker å bevare hjertet ditt intakt, må du ikke gi det til noen. Men om du legger den et trygt, mørkt, urørlig sted, vil den forandre seg. Den vil ikke bli knust, men bli uknuselig, ugjennomtrengelig, umulig å redde. Alternativet til risiko for tragedie, er selvfordømmelse. I et forhod kreves av begge parter at de oppgir noe av sin uavhengighet. Begge må tjene den andre, selv om det innebærer et offer. Om det gjelder bare den ene parten, vil forholdet få karakter av utnyttelse, og begge parter vil bli undertrykt og forkvaklet.

Bilde 3. Pascal hadde noe å si -også om dette

I religiøs sammenheng kan ikke et menneske i utgangspnktet kreve av sin gud, at han tilpasser seg en selv. Det kommer vanligvis ikke på tale. I kristendommen har imidlertid Gud på den mest radikale måte innrettet seg etter oss, i sin inkaransjon og forsoning. I Jesus Kristus ble han et mennesske med begrensninger og mulighet for å lide og dø. Noe han gjorde i vårt sted, for å tilgi oss. Gjennom Jesus Kristus har Gud på en helt grunnleggende måte forandret og begrenset seg, for vår skyld. Dersom han har gjort dette for oss, så kan og bør vi gjøre det samme for Gud og andre mennesker. Paulus kriver at Guds kjærlighet tvinger oss (2.Kor 5,14).

Når du elsker en person ønsker du å glede vedkommende. Du venter ikke på å bli spurt, men prøver å finne ut hva vedkommende liker. Så gjør man dette, selv om det koster penger og umak. Om en føler: Din vilje er min lov, føles det ikke undertrykkende i det hele. Sett fra utsiden kan det virke undertrykkende, mens innvendig kan det føles skjønt. For en kristen kan det føles på samme måte med Kristus, som viste sin kjærlighet til oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,8). Om en først har innsett hvordan Kristus kom oss i møte og gav seg selv for oss, så blir vi ikke lenger så redd for å oppgi egen frihet for ham som elsker oss (Joh 3,16).
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund